Når 3 mann kom var det drømme fødsel, føde til lunsj og hjemme til middag, alt var liksom helt supert, lite visste jeg at årene som skulle komme ble fylt med sykdom, konkurs og at jeg skulle havne inn i ett nav system som kan gjøre de syke sykere…
Mamma fikk slag samme året som jeg fikk nr 3 men kom seg overraskende bra. Jeg fikk mer og mer problemer med kroppen og legene kastet meg rundt i systemet.. Hva er greia med en ny henvisning for hver lege når de i sitter ved siden av hverandre i korridorene. Måtte jo hvert enklere og starte på en pasient å gjøre seg ferdig!
Vi var ferske eiere av en lekebutikk men forholdene ble for tøffe med høye utgifter og lave inntekter, meg syk og utfordringene stod i kø. Ryggen ble operert og Etter ett års tid måtte vi gi opp butikk drømmen..
Jeg ser jo også nå i ettertid at det var mange tegn på at mamma ikke var så bra som vi trodde og ønsket, men akkurat der og da så hadde vi nok med å holde ting sammen her i huset..
Når 14åringen startet på skolen så så vi jo enda tydeligere det som hadde vært kun merkbart for oss her hjemme tidligere og 2014 ble året vi skulle starte kampen om hjelp, kampene om bedre hverdag for en liten gutt som syns dette livet var altfor tøft, kampen om å få meg frisk igjen, kampen for å få økonomien på beina igjen..
Det er jo også litt rart med den filmen som heter livet, den har så mange rare vendinger vi ikke kan forklare eller skjønne, hvorfor kan ikke alt bare være fint hele tiden, hvorfor skal noen alltid utfordre oss, hvem er den som sitter å bestemmer at hey nå har de i det røde huset hatt det litt for bra nå fucker vi opp litt for de!
Med god hjelp av pappa fikk vi orden på mye etter konkursen med butikken, og med god hjelp av stefaren min og mamma styrte vi skuta i riktig retning her hjemme. Jeg måtte ta ett valg, kjempe for mine 3 barn, ha energi nok til å være mamma eller skulle jeg kjempe for å være en god arbeidstaker. Jeg valgte å være mamma, har ikke angret en dag! Etterhvert klarte jeg å utvide til å være kjærste og venninne. Nav ville stappe mest mulig piller i meg og få meg ut i jobb, jeg trengte tid. I dette samfunnet er det altfor dårlig tid, alle skal skynde seg hele tiden. Vi går glipp av så sykt mye når vi løper rundt, glemmer å puste! Tiden leger alle sår heter det, men da må samfunnet faktisk la oss få den tiden da, VI må ta oss den tiden!
